www.barnerettsbloggen.com

Saksbehandlingen for tingretten

Mekling i rettsmøter

Hovedforhandling

 Les brosjyren (pdf) her…. 

§ 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Som du kan se av ordlyden i § 42 har begge foreldrene et lovfestet ansvar for at samværsretten blir gjennomført. I dette ligger bl.a. at man omtaler den andre forelder på en slik måte at barnets syn ikke unødig og uten tilstrekkelig grunn blir negativt. I dette ligger også etter min mening at det foreligger en positiv plikt for partene til å oppmuntre barnet. Det vil i alle tilfeller være unntak, både etter § 48, men også etter § 43.

Barneloven § 43 er noe spesiell i barnelovens sammenheng da den gir forelderen rett til samvær med barnet. Barnelovens oppbygging er i det store fokusert på barnets rett, men når det gjelder samvær så lovfestes også foreldrenes rett:

§ 43. Omfanget av samværet mv.
Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Det er i praksis 1. ledd i bestemmelsen som anvendes. Denne bestemmelsen dukker mer opp som begrunnelse for å begrense samværet eller stoppe det helt. Vurderingen av om det ikke er bra for barnet å ha samvær er vanskelig og omfattende. Det er en svært inngripende avgjørelse som krever gode begrunnelser og hvor kravet til dokumentasjon i praksis alltid er strengt. Det kan være greit å bemerke at bostedsforeldre som har stoppet samværet uten at retten har funnet at det har vært grunn til en slik handling i flere rettssaker har mistet omsorgen til den andre forelderen. Dette er ingen svart hvit regel og hver enkel sak i barnefordelingssaker skal vurderes individuelt. Det er derfor ikke gitt at resultatet i en sak som ligner i en annen sak som ligner blir det samme.

§56. Vilkår for å reise sak
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret, om kvar barnet skal bu fast eller om samværet, kan kvar av dei reise sak for retten. Andre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde.
Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.

I følge Lucy Smith og Peter Lødrup i sin bok “Barn og Foreldre” (7. utgave side 132) behandler tingrettene årlig mellom 1100 og 1300 barnefordelingssaker. Av disse sakene anslås at ca 10% av dommene ankes videre til lagmannsretten.

Saker etter barneloven kap. 7 er i en særstilling på mange måter. Spesielt er kravet i § 56 om at det skal kunne vises til en gyldig meklingsattest for at man kan reise sak. Dersom partene ikke har en gyldig meklingsattest skal saken avvises. Dette er et ledd i det store fokuset som er på mekling i barnefordelingssaker. At meklingsattesten skal være gyldig betyr at den ikke kan være datert lengre tilbake i tid enn 6 mnd for når stevningen sendes til retten. Gyldighetsperioden for meklingsattesten på seks måneder fremgår av barneloven § 54.

Fokuset på gyldig meklingsattest er med bakgrunn i at retten ønsker at partene skal ha forsøkt mekling før saken ender i retten. Selv etter at saken kommer inn for retten vil det ved flere andledninger igjen bli forsøkt mekling. Det er spesielt med barneloven at både advokatene og dommeren har en plikt til å strekke seg mot forlik hvor dette fremstår rimelig. Altså en plikt til å undersøke mulighetene for dette. Dommerens plikt til forliksforsøk må derimot sies å gå lengre enn partenes advokaters plikt.

På området forlikspress i retten er praksisen forskjellig fra domstol til domstol og fra dommer til dommer. Enkelte dommere legger svært lite press på partene under den visshet av at et forlik inngått under sterkt press sjeldent holder eller fører til bedre klima mellom partene, mens andre dommere legger mye press på partene og opplever dette som sin plikt etter loven. Selv erfarer jeg at flere av tingrettene i Norge beveger seg mot å legge for mye press på partene, med den konsekvens at klienten kommer tilbake til meg som advokat og ønsker en ny prøving av saken da forliket har slått svært uheldig ut. Det er da viktig å være klar over at § 64 i barneloven som åpner for ny prøving av saken, stiller krav til ny momenter av et slikt omfang at det er rimelig med en ny prøving av saken.

Rådet vil derfor være å inngå forlik med varsomhet hvor forlikets innhold er vanskelig å forstå eller å godta, samtidig som det er dommeren eller den sakkyndige som legger størst press på deg. Dersom din egen advokat gir grønt lys er det større grunn til å akseptere forliket da du har engasjert advokaten som din hjelper og veiviser i et system som han/hun er bedre kjent med.

§ 2.
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Nettopp at de selv må tilhøre denne troen for at det skal foreligge en plikt gir religionsfrihet. Også loven om den norske kirke fra 1996 regulerer dette spørsmålet. Dette er et av områdene hvor del i foreldreansvaret har betydning.

Loven har bare 5 paragrafer, hvorav § 3 er av særlig betydning også i forhold til problemstillinger som oppstår i barneretten. Bestemmelsens ordlyd er:

§ 3. Dersom husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død, kan én av partene, når sterke grunner taler for det, få følgende rettigheter til deres felles hjem:

1. rett til å tre inn i husleiekontrakt eller avtale om rett til å opprette husleiekontrakt, selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i en annen av partenes navn,

2. rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhører en annen av partene og som retten til felles bolig er knyttet til,

3. rett til å overta boligeiendom eller andel av boligeiendom som tilhører en annen av partene og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave, og

4. rett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.

Når særlige grunner taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig som er nevnt i første ledd nr. 2 eller 3. Dette gjelder selv om den andre parten har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.

Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første eller annet ledd gis til én eller til flere sammen.

Om oppgjør og skiftetakst gjelder ekteskapsloven §§ 69 første ledd og annet ledd annet punktum og 70 annet og fjerde ledd og skifteloven § 125 tilsvarende.

————————————————————————————————-

Særlige grunner vil ofte være knyttet til hvem av partene som får omsorgen for barna. I praksis kan denne bestemmelsen benyttes av den som barna skal bo fast sammen med til å overta leiekontrakten eller kjøpe eiendommen som partene i fellesskap har bebodd. Det er ikke slik at retten er vederlagsfri i alle tilfeller, men gir parten som har særlige grunner en fortrinnsrett selv om eiendommen i sin helhet i utgangspunktet tilhører den andre. Andre mulige "særlige grunner" kan være en handicap-tilpasset bolig vil nok kunne kreves overtatt av den i forholdet som har behov for slik tilpasning.

Barnerett er et rettsområde som er under stadig utvikling. Vi vet stadig mer om hva som er best for barn og hva som da er utviklingsstøttende eller som bidrar til en skjev utvikling. Fra en tidlig morspresumpsjon hvor tanken var at mor som utgangspunkt var det beste omsorgsalternativet, til dagens lovgivning hvor barnets beste skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og hvor far ofte regnes som det beste alternativet.

Sist barneloven gikk igjennom en større oppgradering var i 2004. Foruteneom NOU 2009:5 – Farskap og annen morskap som er det mest aktuelle lovendringsforslaget i barneloven, så er den mer omtalte og etterlengtede endingsforslaget NOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær.

NOU 2009: 5 – Farskap og annen morskap

NOU 2008: 9 – Med barnet i fokus
En god og grundig gjennomgang av dagens barnelovgivning og de utfordringer som foreligger. Forslaget inneholder endringsforslag knyttet til delt bosted (idømming av 50/50), varsling ved flytting, saksomkostninger.

NOU 1998: 17 – Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet ved kgl res 3 oktober 1997
Avgitt til Barne- og familiedepartementet november 1998.

NOU 1996: 13 – Offentlige overføringer til barnefamilier
Utredning fra et utvalg oppevnt ved kongelig resolusjon den 23. juni 1995.
Avgitt til Barne- og familiedepartementet 17. juni 1996.

NOU 1995: 27 – Pappa kom hjem
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 16. november 1994.
Avgitt 27. november 1995.

NOU 1995:26 – Barneombud og barndom i Norge, Evaluering av barneombudsordningen og utredning om organiseringsformer for barn og ungdom.
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 27. september 1994.

NOU 1995:23 – Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, Rolleutforming og kvalitetssikring.
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 30. november 1994.

NOU 1975:35 (Ligger til grunn for hovedstrukturen og store deler av det nåværende innholdet i barneloven av 1981) – Regjeringens digitalisering av NOUer går bare tilbake til 1995 på nåværende tidspunkt. For en oversikt over NOUer etterhvert som de legges ut kan du følge med her…

NOU – Norges Offentlige Utredninger – er et skritt i retning av at en lov blir til. Du kan lese mer om hva en NOU er her…
Ikke alle NOUer blir til lov da forslagene skal behandles av stortinget. Hvor regjeringen har flertall i stortinget vil ofte de vesentlige punktene i NOUene bli til lov dersom de behandles under flertallsregimet.

Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren vedgå farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født.

Faren skal vedgå farskapen skriftleg anten i fødselsmeldinga eller ved personleg frammøte for
a) folkeregistermyndigheita
b) tilskotsfuten, dommaren eller det organ i Arbeids- og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
c) norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann, dersom faren er i utlandet
d) skipsføraren, dersom faren er om bord på norsk skip i utanriksfart
e) utanlandsk styresmakt, når Kongen har fastsett det, eller
f) jordmor eller lege ved svangerskapskontroll.

Vedgåing etter dette stykket gjeld berre når mora har godteke henne skriftleg, eller ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far.

Dersom sambuarar er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregistermyndigheita at dei bur saman, kan sambuaren til mora vedgå farskapen etter paragrafen her, utan at mora medverkar etter andre stykket andre punktum. Mora skal få melding om vedgåinga. Dersom partane er usamde om farskapen, skal det offentlege fastsetje farskapen, jf. § 5. Departementet kan gje nærare reglar i forskrift.

Vedgåing kan dessutan gjevast ved påteikning på farskapsførelegg.

Er den som vil vedgå farskapen under 18 år, må også dei som har foreldreansvaret for han, skrive under vedgåinga.

Er eit barn fødd etter assistert befruktning, kan moras kvinnelege sambuar vedgå medmorskap etter reglane i paragrafen her. Den assisterte befruktninga må ha skjedd innafor godkjent helsestell, og moras kvinnelege sambuar må ha gjeve samtykke til befruktninga. Berre myndige personar kan gi slikt samtykke. Regelen i § 3 andre ledd andre punktum gjeld tilsvarande.

Endra med lover 19 juni 1992 nr. 63, 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998), 20 des 2002 nr. 92 (i kraft 1 april 2003, etter res. 20 des 2002 nr. 1696), 17 juni 2005 nr. 63 (i kraft 1 jan 2006, etter res. 17 juni 2005 nr. 612), 16 juni 2006 nr. 20 (i kraft 1 juli 2006, etter res. 16 juni 2006 nr. 631), 29 juni 2007 nr. 53 (i kraft 1 jan 2008, etter res. 7 des 2007 nr. 1370), 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009, etter res. 27 juni 2008 nr. 745).

—————————————————————————————————
Kortkommentar:
Erkjennelse av farskapet kan skje både før og etter at barnet er født. At den sannsynlige faren tar ansvar før barnet er født vil i de fleste tilfeller være en god støtte for den fødende moren.

En brosjyre med veiledning til utfylling av skjema for foreldreansvar finner du her…

Det som ofte er situasjonen er at den moralske støtten, hvem det enn er, sitter på gangen og at det i pauser trøstes og støttes.