Flytting av Bloggen

Denne bloggen har fått ny nettadresse:

www.barnerettsbloggen.com

Saker etter barneloven

Oslo tingrett har utgitt en brosjyre om saksbehandlingen i barnefordelingssaker. Denne gir en god innføring i de viktigste skrittene som tas på veien fra uenighet og mot et resultat i retten.
For alle som står i en barnefordelingssak eller som vurderer å ta dette skrittet er dette nyttig informasjon. Oslo tingrett beskriver selv brosjyren som en “Orientering om Oslo tingretts
behandling av saker etter barneloven om foreldreansvar, fast bosted og samvær.” Selv om det på noen punkter vil være avvik i gjennomføringen av møter, vil orienteringen være like nyttig for personer som tilhører andre tingretter. Brosjyren er delt opp i følgende hovedkapittel:

Før saken reises

Saksbehandlingen for tingretten

Mekling i rettsmøter

Hovedforhandling

 Les brosjyren (pdf) her…. 

Samværsrett etter barneloven

Barneloven har to bestemmelser knyttet til rett til samvær. Når det gjelder samvær at lovgiver først lovfestet at barnet har rett til samvær med begge foreldrene. Dette fremgår av barneloven § 42:

§ 42. Barnet sin rett til samvær.
Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Som du kan se av ordlyden i § 42 har begge foreldrene et lovfestet ansvar for at samværsretten blir gjennomført. I dette ligger bl.a. at man omtaler den andre forelder på en slik måte at barnets syn ikke unødig og uten tilstrekkelig grunn blir negativt. I dette ligger også etter min mening at det foreligger en positiv plikt for partene til å oppmuntre barnet. Det vil i alle tilfeller være unntak, både etter § 48, men også etter § 43.

Barneloven § 43 er noe spesiell i barnelovens sammenheng da den gir forelderen rett til samvær med barnet. Barnelovens oppbygging er i det store fokusert på barnets rett, men når det gjelder samvær så lovfestes også foreldrenes rett:

§ 43. Omfanget av samværet mv.
Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett. Omfanget av samværsretten bør avtalast nærare. Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten avgjere at det ikkje skal vere samvær.

Foreldra avtalar sjølve omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er best for barnet. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.

Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for gjennomføringa av samværsretten. Dersom tilsyn vert sett som vilkår for samvær, kan retten i særlege høve påleggje departementet å oppnemne tilsynsperson. Departementet kan gje forskrifter med nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette.

Den andre av foreldra skal få melding i rimeleg tid føreåt når samværet ikkje kan finne stad som fastsett, eller når tida for samværet må avtalast nærare.

Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64.

Det er i praksis 1. ledd i bestemmelsen som anvendes. Denne bestemmelsen dukker mer opp som begrunnelse for å begrense samværet eller stoppe det helt. Vurderingen av om det ikke er bra for barnet å ha samvær er vanskelig og omfattende. Det er en svært inngripende avgjørelse som krever gode begrunnelser og hvor kravet til dokumentasjon i praksis alltid er strengt. Det kan være greit å bemerke at bostedsforeldre som har stoppet samværet uten at retten har funnet at det har vært grunn til en slik handling i flere rettssaker har mistet omsorgen til den andre forelderen. Dette er ingen svart hvit regel og hver enkel sak i barnefordelingssaker skal vurderes individuelt. Det er derfor ikke gitt at resultatet i en sak som ligner i en annen sak som ligner blir det samme.

Saksbehandlingsregler: Avgjørelse ved dom

Tidligere var det mulig at spørsmål om fast bosted, samvær og foreldreansvar kunne avgjøres administrativt av Fylkesmannen. Slik er det ikke i dag. Etter barneloven § 56 skal uenighet mellom partene løses ved dom.

§56. Vilkår for å reise sak
Er foreldra usamde om kven som skal ha foreldreansvaret, om kvar barnet skal bu fast eller om samværet, kan kvar av dei reise sak for retten. Andre enn foreldra kan reise sak når vilkåra etter §§ 45 eller 63 er oppfylde.
Eit vilkår for å reise sak etter første stykket er at foreldra kan leggje fram gyldig meklingsattest.

I følge Lucy Smith og Peter Lødrup i sin bok “Barn og Foreldre” (7. utgave side 132) behandler tingrettene årlig mellom 1100 og 1300 barnefordelingssaker. Av disse sakene anslås at ca 10% av dommene ankes videre til lagmannsretten.

Saker etter barneloven kap. 7 er i en særstilling på mange måter. Spesielt er kravet i § 56 om at det skal kunne vises til en gyldig meklingsattest for at man kan reise sak. Dersom partene ikke har en gyldig meklingsattest skal saken avvises. Dette er et ledd i det store fokuset som er på mekling i barnefordelingssaker. At meklingsattesten skal være gyldig betyr at den ikke kan være datert lengre tilbake i tid enn 6 mnd for når stevningen sendes til retten. Gyldighetsperioden for meklingsattesten på seks måneder fremgår av barneloven § 54.

Fokuset på gyldig meklingsattest er med bakgrunn i at retten ønsker at partene skal ha forsøkt mekling før saken ender i retten. Selv etter at saken kommer inn for retten vil det ved flere andledninger igjen bli forsøkt mekling. Det er spesielt med barneloven at både advokatene og dommeren har en plikt til å strekke seg mot forlik hvor dette fremstår rimelig. Altså en plikt til å undersøke mulighetene for dette. Dommerens plikt til forliksforsøk må derimot sies å gå lengre enn partenes advokaters plikt.

På området forlikspress i retten er praksisen forskjellig fra domstol til domstol og fra dommer til dommer. Enkelte dommere legger svært lite press på partene under den visshet av at et forlik inngått under sterkt press sjeldent holder eller fører til bedre klima mellom partene, mens andre dommere legger mye press på partene og opplever dette som sin plikt etter loven. Selv erfarer jeg at flere av tingrettene i Norge beveger seg mot å legge for mye press på partene, med den konsekvens at klienten kommer tilbake til meg som advokat og ønsker en ny prøving av saken da forliket har slått svært uheldig ut. Det er da viktig å være klar over at § 64 i barneloven som åpner for ny prøving av saken, stiller krav til ny momenter av et slikt omfang at det er rimelig med en ny prøving av saken.

Rådet vil derfor være å inngå forlik med varsomhet hvor forlikets innhold er vanskelig å forstå eller å godta, samtidig som det er dommeren eller den sakkyndige som legger størst press på deg. Dersom din egen advokat gir grønt lys er det større grunn til å akseptere forliket da du har engasjert advokaten som din hjelper og veiviser i et system som han/hun er bedre kjent med.

Foreldreansvar og religiøs tilhørlighet

Foreldre som har del i foreldreansvaret og som ikke er medlem av statskirken står fritt til å bestemme om deres barn skal være medlem av statskirken eller ikke. Dersom begge foreldrene er medlem av statskirken kan ikke foreldrene bestemme at barnet ikke skal være medlem. Etter Grunnloven § 2 skal foreldre oppdra barna sine i den evangelisk-lutherske religion dersom de selv bekjenner seg til den.

§ 2.
Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Nettopp at de selv må tilhøre denne troen for at det skal foreligge en plikt gir religionsfrihet. Også loven om den norske kirke fra 1996 regulerer dette spørsmålet. Dette er et av områdene hvor del i foreldreansvaret har betydning.

Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører

Få kjenner til at det er en lov som heter “Husstandsfellesskapsloven” eller Lov om rett til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører, som er det fulle navnet på loven som er fra 1991.

Loven har bare 5 paragrafer, hvorav § 3 er av særlig betydning også i forhold til problemstillinger som oppstår i barneretten. Bestemmelsens ordlyd er:

§ 3. Dersom husstandsfellesskapet oppløses på annen måte enn ved død, kan én av partene, når sterke grunner taler for det, få følgende rettigheter til deres felles hjem:

1. rett til å tre inn i husleiekontrakt eller avtale om rett til å opprette husleiekontrakt, selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i en annen av partenes navn,

2. rett til å løse inn andel, aksje eller obligasjon som tilhører en annen av partene og som retten til felles bolig er knyttet til,

3. rett til å overta boligeiendom eller andel av boligeiendom som tilhører en annen av partene og som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave, og

4. rett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.

Når særlige grunner taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig som er nevnt i første ledd nr. 2 eller 3. Dette gjelder selv om den andre parten har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave.

Var det flere enn to som bodde sammen, kan rett etter første eller annet ledd gis til én eller til flere sammen.

Om oppgjør og skiftetakst gjelder ekteskapsloven §§ 69 første ledd og annet ledd annet punktum og 70 annet og fjerde ledd og skifteloven § 125 tilsvarende.

————————————————————————————————-

Særlige grunner vil ofte være knyttet til hvem av partene som får omsorgen for barna. I praksis kan denne bestemmelsen benyttes av den som barna skal bo fast sammen med til å overta leiekontrakten eller kjøpe eiendommen som partene i fellesskap har bebodd. Det er ikke slik at retten er vederlagsfri i alle tilfeller, men gir parten som har særlige grunner en fortrinnsrett selv om eiendommen i sin helhet i utgangspunktet tilhører den andre. Andre mulige "særlige grunner" kan være en handicap-tilpasset bolig vil nok kunne kreves overtatt av den i forholdet som har behov for slik tilpasning.

NOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

NOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Barnerett er et rettsområde som er under stadig utvikling. Vi vet stadig mer om hva som er best for barn og hva som da er utviklingsstøttende eller som bidrar til en skjev utvikling. Fra en tidlig morspresumpsjon hvor tanken var at mor som utgangspunkt var det beste omsorgsalternativet, til dagens lovgivning hvor barnets beste skal vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle og hvor far ofte regnes som det beste alternativet.

Sist barneloven gikk igjennom en større oppgradering var i 2004. Foruteneom NOU 2009:5 – Farskap og annen morskap som er det mest aktuelle lovendringsforslaget i barneloven, så er den mer omtalte og etterlengtede endingsforslaget NOU 2008: 9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær.

NOU 2009: 5 – Farskap og annen morskap

NOU 2008: 9 – Med barnet i fokus
En god og grundig gjennomgang av dagens barnelovgivning og de utfordringer som foreligger. Forslaget inneholder endringsforslag knyttet til delt bosted (idømming av 50/50), varsling ved flytting, saksomkostninger.

NOU 1998: 17 – Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet ved kgl res 3 oktober 1997
Avgitt til Barne- og familiedepartementet november 1998.

NOU 1996: 13 – Offentlige overføringer til barnefamilier
Utredning fra et utvalg oppevnt ved kongelig resolusjon den 23. juni 1995.
Avgitt til Barne- og familiedepartementet 17. juni 1996.

NOU 1995: 27 – Pappa kom hjem
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 16. november 1994.
Avgitt 27. november 1995.

NOU 1995:26 – Barneombud og barndom i Norge, Evaluering av barneombudsordningen og utredning om organiseringsformer for barn og ungdom.
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 27. september 1994.

NOU 1995:23 – Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, Rolleutforming og kvalitetssikring.
Utredning fra utvalg oppnevnt av Barne- og familiedepartementet 30. november 1994.

NOU 1975:35 (Ligger til grunn for hovedstrukturen og store deler av det nåværende innholdet i barneloven av 1981) – Regjeringens digitalisering av NOUer går bare tilbake til 1995 på nåværende tidspunkt. For en oversikt over NOUer etterhvert som de legges ut kan du følge med her…

NOU – Norges Offentlige Utredninger – er et skritt i retning av at en lov blir til. Du kan lese mer om hva en NOU er her…
Ikke alle NOUer blir til lov da forslagene skal behandles av stortinget. Hvor regjeringen har flertall i stortinget vil ofte de vesentlige punktene i NOUene bli til lov dersom de behandles under flertallsregimet.

Pangstart for barnerettsbloggen!

Allerede fra første dag har Barnerettsbloggen hatt mange besøkende. Med 582 besøkende første dagen og 630 besøkende andre dagen har det vist seg at barnerett er et tema som interesserer mange. Jeg tar gjerne imot ønsker og forslag til hvilke tema innenfor barneretten som skal belyses her. Mitt ønske er at barnerettsbloggen skal være informativt for vanlige folk. Jeg ønsker ikke å lage en “fagblogg” med vanskelige referanser til rettspraksis og dyp analyse av enkelte problemstillinger. For de som har barnerett som fag vil det være mer fornuftig å grave seg ned i den faglitteratur som er tilgjengelig.

§ 4. Vedgåing av farskap eller medmorskap.

§ 4. Vedgåing av farskap eller medmorskap

Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren vedgå farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født.

Faren skal vedgå farskapen skriftleg anten i fødselsmeldinga eller ved personleg frammøte for
a) folkeregistermyndigheita
b) tilskotsfuten, dommaren eller det organ i Arbeids- og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
c) norsk diplomatisk eller konsulær tenestemann, dersom faren er i utlandet
d) skipsføraren, dersom faren er om bord på norsk skip i utanriksfart
e) utanlandsk styresmakt, når Kongen har fastsett det, eller
f) jordmor eller lege ved svangerskapskontroll.

Vedgåing etter dette stykket gjeld berre når mora har godteke henne skriftleg, eller ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far.

Dersom sambuarar er folkeregistrerte på same adresse eller erklærer i melding til folkeregistermyndigheita at dei bur saman, kan sambuaren til mora vedgå farskapen etter paragrafen her, utan at mora medverkar etter andre stykket andre punktum. Mora skal få melding om vedgåinga. Dersom partane er usamde om farskapen, skal det offentlege fastsetje farskapen, jf. § 5. Departementet kan gje nærare reglar i forskrift.

Vedgåing kan dessutan gjevast ved påteikning på farskapsførelegg.

Er den som vil vedgå farskapen under 18 år, må også dei som har foreldreansvaret for han, skrive under vedgåinga.

Er eit barn fødd etter assistert befruktning, kan moras kvinnelege sambuar vedgå medmorskap etter reglane i paragrafen her. Den assisterte befruktninga må ha skjedd innafor godkjent helsestell, og moras kvinnelege sambuar må ha gjeve samtykke til befruktninga. Berre myndige personar kan gi slikt samtykke. Regelen i § 3 andre ledd andre punktum gjeld tilsvarande.

Endra med lover 19 juni 1992 nr. 63, 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998), 20 des 2002 nr. 92 (i kraft 1 april 2003, etter res. 20 des 2002 nr. 1696), 17 juni 2005 nr. 63 (i kraft 1 jan 2006, etter res. 17 juni 2005 nr. 612), 16 juni 2006 nr. 20 (i kraft 1 juli 2006, etter res. 16 juni 2006 nr. 631), 29 juni 2007 nr. 53 (i kraft 1 jan 2008, etter res. 7 des 2007 nr. 1370), 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009, etter res. 27 juni 2008 nr. 745).

—————————————————————————————————
Kortkommentar:
Erkjennelse av farskapet kan skje både før og etter at barnet er født. At den sannsynlige faren tar ansvar før barnet er født vil i de fleste tilfeller være en god støtte for den fødende moren.

En brosjyre med veiledning til utfylling av skjema for foreldreansvar finner du her…

Saker etter barneloven går for lukkede dører.

Det er et prinsipp i norsk rett at saker for domstolene skal være åpne for tilhørere. Dette sikrer åpenhet og gjennomsiktighet i rettssystemet og skal hindre vilkårlighet og urett. Det er gjort et unntak fra dette prinsippet i saker etter barneloven (det foreligger også andre unntak.) Ofte fremkommer et ønske om at en nær slektning (egen mor eller far) eller kanskje samboeren skal være med inn i rettssalen som moralsk støtte. Uten planer om å bidra på noen annen måte enn å sitte bakerst å høre på. At saker etter barneloven går for lukkede dører betyr at partenes nærstående eller andre ikke har anledning til å sitte å se på det som utspiller seg i retten. Man kan si at prinsippet er snudd og at det krever særlig tillatelse for at noen skal få være tilstede. Mer praktisk vil i så måte kunne være en advokatfullmektig eller andre som er i en lærestilling og som ikke kjenner partene eller barnet.

Det som ofte er situasjonen er at den moralske støtten, hvem det enn er, sitter på gangen og at det i pauser trøstes og støttes.

§ 3. Farskap eller medmorskap etter ekteskap

§ 3. Farskap eller medmorskap etter ekteskap

Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.

Som medmor til barnet skal reknast den kvinna som mora er gift med ved fødselen når barnet er avla ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell og med kvinna sitt samtykke til befruktninga. Ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell i utlandet må identiteten til sædgiver vere kjent.

Var ektefellene ved fødselen separerte ved løyve eller dom, gjeld ikkje første og andre ledd.

Er mora enkje, skal ektefellen reknast som far eller medmor dersom mora kan ha blitt med barn før ektefellen døydde.

Endra med lover 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998 – men slik at § 3 første leden andre setninga, no tredje leden, ikkje gjeld for barn fødd før 1 jan 1998), 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009, etter res. 27 juni 2008 nr. 745).

Barns rett til å bli hørt i saker etter barneloven

Et praktisk viktig tema i barneretten og i alle samlivsbrudd hvor partene har mindreårige barn, er når barnas mening skal frem og hvor stor vekt deres mening skal tillegges.

Barneloven § 31 regulerer dette spørsmålet, men det vil tidvis komme frem spørsmål som ikke direkte er regulert av lovens bestemmelse.

§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).

Som du kan se er det i lovens bestemmelse ingenting som tilsier at barnet på noe tidspunkt kan bestemme selv hvor det skal bo. Det er ikke uvanlig at klienter har for seg at når barna når en viss alder så bestemmer de selv hvor de skal bo. Riktignok fremgår det av første ledd i bestemmelsen at man skal tillegge meningen vekt etter alder og modenhet, da slik at det selvfølgelig skal mer og mer til jo nærmere myndig alder barnet er, for at man ikke skal la barnet få sin vilje. Likevel vil det noen ganger være slik at selv et barn i relativ moden alder ikke selv kjenner hele situasjonen og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine egne ønsker og standpunkt. Det kan være rusproblemer barnet ikke kjenner til eller det kan være mors flytteplaner. Da avgjørelse som omhandler barn skal være en totalvurdering vil det alltid være en totalvurdering hvor alle relevante momenter tas i betraktning som skal gjøres. Det man kan si er at momentets relative vekt vil øke med barnets alder og desto færre andre momenter som spiller inn i vurderingen. Dersom begge partene kan skilte med nesten like boforhold, egenskaper og forhold ellers, vil barns mening nesten alltid være avgjørende, uavhengig av alder.

Andre ledd sier noe om når barn skal høres og når de skal tillegges stor vekt. Barn som har fylt 7 år skal høres, men innsikten i egen situasjon tilsier mindre vekt i denne alderen. Barn som har fylt 12 år skal man tillegge stor vekt, men ikke avgjørende vekt nødvendigvis. Som sagt beror dette på hvilke andre momenter som spiller inn på avgjørelsen.

At barn skal ha fylt 7 år før barneloven pålegger domstolene og foreldrene til å høre på barna før viktige avgjørelser om dem tas, betyr ikke at barn under 7 år ikke skal høres. Noen barn på 6 år kan være mer modne enn barn på 7 år. Noen ganger er det fornufitg at også yngre barn får gi sin mening. Meningen til yngre barn vil mer ofte fremkomme gjennom omveier hvor de forteller om hva de gjør hos foreldrene og hva de synes er morsomt eller negativt. Mange tingretter er svært restriktiv med å høre barn under 7 år da dette ikke vil være en saksbehandlingsfeil hvis det unnlates. Etter min mening vil det spesielt i saker hvor det er en oppnevnt sakkyndig være naturlig også å høre litt på yngre barn, uten at disse spørres direkte. De indikasjoner som da fremkommer kan i noen tilfeller hindre at den “tapende” part går til søksmål basert på barnets ønske når barnet fyller 7 år.

Når skal du kontakte advokat i barnefordelingssaker?

Å kontakte en advokat er for mange en terskel som er vanskelig å komme over. Det oppleves av mange som en svært alvorlig avgjørelse og for de som ikke har fri rettshjelp oppleves det også som en dyr handling.

Min erfaring er at jo tidligere jeg som advokat i saker etter barneloven blir kontaktet, jo større mulighet har jeg til å påvirke det endelige resultatet til din fordel. Det er stor forskjell på hva jeg som advokat kan gjøre for deg om du kontakter meg etter det har gått galt i det første rettsmøtet eller om du tar kontakt og sier at du har bestilt time på familievernkontoret. Det vil kanskje virke som en konfliktskapenede handling å kontakte advokat allerede før du har inngått reelle forliksforhandlinger med den andre forelderen, men en god barnefordelingsadvokat skal hjelpe deg strategisk til å komme frem til en fornuftig løsning også på dette stadiet i en sak. Kanskje vil kontakt med en advokat allerede når samlivsbruddet synes uungåelig være utslagsgivende for et snarlig forlik i stedet for en lang prosess for retten. Vær også klar over at advokatråd på dette helt tidlige stadiet vil kunne påvirke hvordan du gjennomfører bruddet og at dette kanskje da skjer på en måte som er best for barna og da kanskje også din sak videre.

Således er det kun èn konklusjon på spørsmålet om når du skal kontakte en advokat; så tidlig som mulig. Dette betyr ikke at du ikke skal være kritisk til dit eget valg av advokat. Velg en advokat som du har en god dialog med og som viser innsyn i det du forteller om situasjonen. Velg en advokat som synes motivert ut fra barnets beste selv når dette noen ganger går på akkord med hva du føler er rettferdig. Kanskje fører dette til noen diskusjoner mellom deg og din advokat, men dette kan det bare komme gode ting ut av. Vær klar over at advokater har en lovfestet plikt etter barneloven til å undersøke mulighetene til forlik i saken på et hvert trinn av prosessen.

§ 2. Kven som er mor til barnet.

§ 2. Kven som er mor til barnet.

Som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet.

Avtale om å føde eit barn for ei anna kvinne er ikkje bindande.

Føyd til med lov 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998).

—————————————————————————————————
At det ikke er bindende dersom det inngås en avtale om at en kvinne skal føde et barn på vegne av noen andre er en lex specialis regel i forhold til reglene i avtaleloven. Det er med andre ord ikke nødvendig med en nærmere vurdering av om et slikt tilfelle faller inn under ugyldighetsreglene i avtaleloven da det er lovfestet i barneloven at slike avtaler ikke er bindende i noen tilfeller.

Stevning og tilsvar etter barneloven

Barneretten virker ofte å få en overfladisk behandling hos mange advokater. Dette til tross for at barneretten forvalter de viktigste verdiene av alle lovene. Mange advokater tar på seg saker etter barneloven svært sporadisk og har ikke satt seg tilstrekkelig inn i barneloven til at de kjenner barnelovens særlige prosessregler.

Jeg opplever regelmessig at advokater både fra små og store advokatfirmaer begjærer sin klient frifunnet i tilsvaret til tingretten. Barneloven § 58 har en egen bestemmelse om hva stevning og tilsvar skal inneholde i saker etter barneloven. § 58 i barneloven er lex specialis i forhold til bestemmelsene i tvisteloven om stevning og tilsvar. Det vil si at de går foran det som der fremgår skal være med i stevninger og tilsvar. Det er saksøktes tilkjennegivelse av den løsningen saksøkte mener er best for barnet som skal fremkomme av påstanden. Det vil være utiktig at en påstand om samvær av et visst omfang eller om hvor barnet skal bo fast, møtes med en påstand om frifinnelse. Dersom stevningen er slik den ofte utformes,vil den inneholde påstand om at barnet skal bo fast hos den ene. Da vil det naturlige tilsvaret være tilkjennegivning av hvor saksøkte mener barnet skal bo fast. Dersom det er enighet om dette spørsmålet er det ikke sannsynlig at det vil ende for retten. Det vises da spesielt til at partene plikter å mekle hos familievernkontoret før saken bringes inn til retten. Dette skal være gjort ikke mer enn 6 mnd i forveien for at stevning tas ut for tingrette.

Videre er det ofte slikat det er uenighet også om samværsomfanget, eller bare samværet. Noen stevninger og tilsvar vil spesifisere i påstanden akkurat hvor mye samvær en mener er riktig, mens de fleste vil gi uttrykk for at dette skal være opp til rettens skjønn, samtidig som det i stevningen eller tilsvaret redegjøres for hvilke momenter som i en slik vurdering bør være utslagsgivende.

Foreldreansvaret er mer sjeldent at gjøres til gjenstand for rettslig behandling. I dag er det vanlig at begge partene har del i foreldreansvaret, men at det i situasjoner hvor den ene har lite eller ingen kontakt med barnet så har bostedsforelderen dette alene.

Til slutt i påstanden er det vanlig å ha med et punkt om saksomkostninger. Dette punktet skrives på to forskjellige måter og er ofte et tema fra klientens side i samtaler med meg som advokat. Dersom man skriver at saksøker tilkjennes sakens omkostninger, er dette det samme som at man skriver at saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger. Begge formuleringene er vanlige og betyr at den andre betaler sakens omkosninger. Vær derimot forberedt på at det i de fleste saker etter barneloven kapittel 7 (fast bosted, samvær og foreldreansvar) har utviklet seg slik at partene må dekke sine egne saksomkostninger. Det forventes at det i neste oppdatering av barneloven vil komme klare føringer på dette med saksomkosninger som særregel foran tvistelovens regler, men fortsatt er det i prinsippet slik at den som får medhold fullt ut eller i det vesentligste skal ha sine omkostninger dekket av motparten. Retten, spesielt tingrettene, har en tendens til å legge til grunn at begge partene hadde grunn til at saken skulle behandles og/eller komme til et resultat som ligger et sted i mellom partenes påstander. For så å legge til grunn at partene dekker sine egne omkostninger. Da saker etter barneloven kapittel 7 ikke er underlagt fri rådighet vil dette spesielt være en naturlig løsning dersom resultatet ligger utenfor begge partenes vurdering av hva som er best for det aktuelle barnet.

Nettside: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Bufetat

Bufetat sine nettsider inneholder informasjon fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Etaten skriver selv at “Hovudoppgåva vår er å gje barn, unge og familiar som treng hjelp og støtte, tiltak med høg og riktig kvalitet i heile landet.”
Bufetat har flere arbeidsområder, bl.a. adopsjon, barnevern og familievern.

Siden har bl.a. en nyttig funksjon hvor du kan finne det familievernkontor eller barnevernskontor som arbeider med ditt distrikt.

Barneloven § 1a. Rett for mora til å ha nokon med ved fødselen

§ 1a. Rett for mora til å ha nokon med ved fødselen

Ved fødselen har mora rett til å ha med far eller medmor til barnet eller ein annan som står henne nær, dersom det ikkje er utilrådeleg av medisinske grunnar.

Endra med lover 13 juni 1997 nr. 39 (i kraft 1 jan 1998), endra paragraftal frå § 2, 27 juni 2008 nr. 53 (i kraft 1 jan 2009, etter res. 27 juni 2008 nr. 745).

Om saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn

Veileder til barneloven (2004)

Saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker for domstolene og høring av barn er en veileder fra Barne- og familiedepartementet som har fått betegnelsen Veileder Q15/2004. Veilederen som er knyttet opp til saksbehandlingen i barneloven ble utgitt samme år, 2004, som barneloven gjennomgikk flere store endringer. Veielderen har 6 hovedkapittel; “Særlig om dommerens oppgaver og plikter”, “De sakkyndiges roller”, “Advokatens roller”, “Taushetsplikt, vitneforbud og meldeplikt” og “Høring av barn.” Veilederen er et godt arbeidsverktøy for de som jobber med barnerett da barneloven har prosessregler som avviker fra tvistelovens regler, og som da går foran. I praksis opplever jeg at veilederen ofte blir benyttet av rettens aktører til å formulere et mandat til den sakkyndige som evt. er oppnevnt i saken.

Du kan laste ned veilederen i PDF utgave her….

Barneloven – Kommentarutgave

Barneloven - kommentarutgave

For alle som har særlig interesse for fagfeltet barnerett eller er interessert i juridiske spørsmål knyttet til barn er kommentarutgaven til barneloven, skrevet av Inge Lorange Backer et nødvendig eie. Boken tar for seg alle bestemmelsene i barneloven og går i dybden i alle lovens kapittel. Dette er det viktigste verktøyet i min praksis.

2. utgave er utgitt i 2008 av Universitetsforlaget.

Barneloven § 1. Fødselsmelding

§1 i barneloven:

Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet i samsvar med § 3 eller § 4, eller kven mora har gjeve opp som far til barnet i tilfelle der farskapen enno ikkje er fastsett. I meldinga skal også opplysast om foreldra lever saman. Meldinga skal dessutan innehalde dei opplysningane som departementet fastset.

Når barnet er født utan at lækjar eller jordmor var til stades, skal mora sjølv gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita innan ein månad. Føder ho barnet medan ho mellombels held til i utlandet, skal ho gje melding til folkeregistermyndigheita innan ein månad etter at barnet er kome til Noreg.

Fødselsmelding skal også gjevast når barnet er dødfødt.

I tilfelle då farskapen enno ikkje er fastsett eller foreldra ikkje lever saman, skal fødselsmeldinga sendast både til folkeregistermyndigheita og tilskotsfuten.

Endra med lov 29 juni 2007 nr. 53 (i kraft 1 jan 2008, etter res. 7 des 2007 nr. 1370